Oza



Elna Karlsen fra Storfjord forteller om onkelen Efraim og krutthornet hans

Når eg sitt i sofaen i stua mi, ser eg rett mot seksjonen
og noe av det kjæreste eg har av kulturminner. Øyan mine søke mot krutthornet som eg fikk av onkel. Han som eg var så glad i, og han var så glad i meg. Eg reiser meg og går bort og henter krutthornet. Det er så godt å holde i, skapt for sånt bruk.. Av ungku- eller oksehorn. Botnen er av tre, og der har han skåret inn sine forbokstaver: E E i nydelig skjønnskrift og årstallet det ble laget: 1922. Eg tar opp korka av heimspikka tre og lukter i hornet. Kjenner enda en svak eim av krutt… Og minnan strømmer på…..

Onkel bodde heime hos oss i ”Gammelstua” på bruket Seljeli fra sommeren 1939. Gammelstua var fra 16 -1700-tallet og ble sist flytta fra der Helsehuset på Oteren er bygget. Pappa og onkel med flere søsken er etterkommere etter Efraim Pedersen Otterodden. Dem levde i et sjøsamisk familiefellesskap og ”mat på bordet” til storfamilien kom fra fellesskapets arbeidshånd. De levde av tradisjonelt sjøsamisk fiske, fangst og småbruk.

Familien Nerheim flytta til bureisningsbruket Seljeli på Tverrdalssiden av Oteren, våren 1938. PÅ Seljeli flytta de først inn i et nybygget fjøs før dyran kom i hus, for siden å bosette seg i et nytt hus høsten 1939. Onkel bosatte seg i ”Gammelstua”. De ryddet jorda med handmakt og etter hvert med stubbebryter til hjelp, etter at jorda ble kjøpt i 1925. Men da ”Gammelstua” ble i så dårlig forfatning og ingen viste interesse for den, ble den revet i 1973. Et sårt minne for meg, den rivinga.

Onkel var en fingernem mann og en drivende arbeidskar, både for heimen og bygda. Som jentunge - fra eg var 5 – 6 år, pleide eg å sitte sammen med han når han gjorde finarbeid som å bøte garn, sy kommaga, lage og reparere sko, og stoppe klær. Både grovstopping av Lofotvottan eller finstopping av heimevevd finmaska ullunderklær. Eg ”hang i hælan på han” overalt, fordi det var så spennende alt han gjorde.

Og når eg blei litt større, 7 – 8 år, så minnes eg den første gangen eg fikk være med på jakt-tur i lia ovafor oss. Der sjekka vi røyskattfellene. Røyskattene ga god inntekt for skinnene, som ble solgt til bruk som hermelingkåper for de rike menneskene, en eller annen plass i verden. Fortalte onkel. Etter turene til Tromsø.

Vi sjekket også opp rype- og haresnarene. Og revsaksene. Onkel lærte meg mye.

I mitt minne ser eg onkel ta krutthornet og fylle den opp med svart krutt. Legge den i lomma på sin egen heimsydde saueskinnsjakke (dork ) som hadde pelsen inn mot kroppen. Han tar på seg ullskinnsbuksa og snøre kommagan på fotan, med mye sennagress oppi. I den grågrønnaktige ryggsekken legger han sin heimelaga treboks med brødskiva og kaffeost, og skinnposen med kaffe. Den lille svartkjelen henger utenpå sekken. Han går ut, med meg ”hakk i hælan”. Ute tar han sekken på ryggen, hagla på skuldra og sa at no skulle han på en eller flere dagers tur på jakt. Da fikk eg ikke være med.

Om vinteren tok han de heimelaga skiene som alltid sto så pent oppreist mot Gammelstuveggen. Han tredde kommagtuppan inn under de heimelaga skibindingan. Og med den ene heimespikka skistaven han brukte, dro han av gårde.

Eg minnes han komme tilbake til gården med sekken full av ryper og med flere revskinn bundet opp bak nakken, hengende foran seg. For en rikdom det var!

Takk for at et lite krutthorn kan gi så mange og gode minner fra en svunnen tid!

Language

Current language:
Norsk Norwegian (Bokmal)
Also available in:
[ Logg inn ]